Tuppen og Lillemor

Tuppen og Lillemor bor gård i gård;

begge har øyne blå, lysegult hår. 

sløyfer i flettene,

sløyfer på sko,

forkle med lomme på har de begge to.

Hjem i fra skolen pent hånd i hånd

daglig de knytter "evig vennskaps bånd".

Men plutselig en dag kom de opp å slåss,

"Nå får du aldri mere komme hjem til oss!"

Du få'kke leke mer i våres gård!

Jeg er'kke venner med deg mer.

Jeg skal skli på kjeller-lemmen,

mens du står utenfor og ser.

Du får'ke klyve mer i våres trær

for jeg er'ke glad i deg!

Du får'ke leke mer i våres gård,

når du er så slem mot meg."

Veien til skolen var fryktelig lang

da de gikk hver sin vei for første gang.

Time på time gikk - ikke et ord!

Begge var på gråten. Sorgen var så stor.

Men i det siste store frikvarter

kan ikke Lillemor greie det mer.

"Tuppen! Jeg angrer så på det du vet.

La oss være venner i all evighet.

Kom å bli med bort i våres gård!

Vær'ke sinna på meg mer!

Vi skal skli på kjellerlemmen,

mens de andre står og ser.

Du kan gjerne klyve i våres trær.

Det skal bare du og jeg.

Kom og bli med bort i våres gård,

for jeg er så glad i deg!"