Nå på fredag var jeg i Oslo sammen med mannen min og min sønn på 6 år. Ikke visste vi at dagen skulle bli et mareritt. Vi parkerte i et parkeringshus. På lappen står klokkeslettet 15.11. Få minutter etter skjedde det. Vi gikk langs VG bygget da vi hørte et forferdelig bråk. Det kunne minne litt om kraftig tordenlyd. Og så kom trykkbølgen. Noe som er ganske vanskelig å beskrive. Det buldret og det kom en kraftig vind. Døren vi gikk rett ved siden av, blåste opp. Tenker bare på om det hadde vært et fast vindu der i stedet for glassdør. Da hadde vi muligens blitt fulle av glass. 10-15 meter lenger fremme ser vi kun glass og kaos. Vi var ganske alene i gata da det skjedde, men kort tid etter strømmet folk ut av bygningene rundt. De trodde først det var VG bygget som hadde blitt sprengt. Litt desorienterte og usikre på hvilket bygg bomben hadde gått av i, var det vanskelig å vite hvilken vei vi skulle gå. Jeg sa dette høyt, en mann som kjente stedet bedre, pekte mot en gate. Jeg ser to skadde som får hjelp på bakken og et par som går forbi med blødende kutt i hodet. Da vi går langs denne veien begynner plutselig folkemengden å løpe og hyle i retning mot oss. Vi vasser i glass og min mann må bære sønnen vår mens vi løper. Det var først da jeg ble virkelig redd. Det var snakk om at en bygning ville rase. Men dette var nok i panikk. Vi fant veien ut på Karl Johan, og bestemte oss for å komme oss vekk fra byen. Vi gikk ned i parkeringshuset. Jeg likte ikke det, å gå inn i bygget, men vi måtte jo det. Vi setter oss i bilen og skal kjøre ut. Da finner vi ut at bommen er stengt. I en time står vi der nede. Da kjenner jeg kvalmen og skjelvingen komme for fullt, men pga min lille sønn må jeg beholde roen og passe på han. Forklare at nå kommer vi oss snart hjem, og da er alt bra. Det er flere som vil ut. Etterhvert truer de med å sparke i stykker bommen hvis ikke den åpnes. Vi hørte jo på radio at det var snakk om flere bomber, og at alle ble evakuert bort fra området. Parkeringselskapet låste opp bommen og så kom vi oss endelig ut, og så ut på E18, det var en lettelse!!!
I bilen hjem hører vi på radioen om den andre hendelsen som etterhvert viser seg å være en forferdelig tragedie. Jeg får ikke sove denne natten. Først må vi prøve å forklare en seksåring hva som har skjedd. Det er ikke lett. Tenker på alle de som er skadd eller som har mistet noen kjære. Og jeg blir så sint!! Dette som har skjedd er så unødvendig og så tragisk!!! Jeg skjelver ennå, det kjennes ut som jeg har glass under beina, og jeg tenker på denne hendelsen hele tiden. Det er så uvirkelig alt sammen, det er som et mareritt,men det skjedde jo faktisk.... heldigvis gikk alt bra med oss, men slik er det dessverre ikke for alle. Jeg viser min dypeste medfølelse. Ord blir fattige i en slik stund.
